Påsken 2006

Etter å ha fått tak i en stige klatret jeg om bord. Deretter fulgte Anette og hennes venninne Charlotte og til slutt Bjørn, med vår firbente venn Kaisa under armen. Kaisa så ytterst skeptisk ut. Hun er ikke overvettes begeistret over båtlivet, og det gjorde tydeligvis ikke saken bedre, at hun i tillegg måtte bæres opp en stige før hun kom om bord.

Morgenen etter ble båten sjøsatt. Da var vi glad for at båtuttaket var blitt forsinket. Skroggjennomføringen til loggen var ikke tett, og det lekket inn vann.

Det var tross alt bedre å finne Waltzing Matilda to meter over bakkenivå, enn to meter under havoverflaten.

Ved lunsjtider var vi klare til å dra. Det store spørsmålet var hva de store hvite snøfillene som dalte ned fra himmelen holdt på med. Det var tross alt midt i april, og vi hadde bestilt sol og varme, vårblomster og fugler som kvitret lystig i trærne. I stedet var det isende kaldt, marken var dekket av et tynt snølag som skjulte enhver stakkarslig vårblomst som hadde vært dum nok til å forville seg opp av jorden, og de eneste fuglene vi la merke til var et par ender som satt oppblåste og forfrosne på bryggen og prøvde å holde varmen.

Vi utsatte reisen en dag og tok bilen til Bilka i Ålborg for å la jentene shoppe i stedet.

Søndag snødde det ikke lenger. Da var det tett tåke.

Vi bestemte oss for å kaste loss allikevel og seilte ut innseilingen til havnen. Så tidlig på året var ikke den smale leden merket, men vi kjente kursen og kom oss greit ut. Det var utrolig hvor raskt innseilingen til havnen forsvant i tåkehavet akter.

Vi hadde akkurat passert en av bøyene som markerte hovedleia i Limfjorden, da vi hørte noe tute høyt og illevarslende. Vi stirret forover, men så ingenting annet enn den hvite veggen av tåke. Det tutet på nytt og nå hørte vi i tillegg den jevne, brummende lyden av en diger maskin i arbeid. Det hjalp ingenting. Det gjorde faktisk alt mye verre, fordi vi fortsatt ikke så noen verdens ting.

Walzing Matilda ble snudd 180 ˚ og kursen satt tilbake ut av hovedleia.

Akter, et par hundre meter borte, dukket en diger oransje vegg ut av tåkehavet. Et lasteskip var på vei inn Limfjorden.

Vi fant ut at vi ikke hadde det så travelt med å komme sydover allikevel.

Nå gjensto bare problemet med å finne tilbake til innseilingen til Mou havn. Strømmen hadde drevet oss et godt stykke østover, og land så vi ikke. Vi visste posisjonen til havnen og satte kursen dit. Loggen vist 2 m, 1,9 m, 1,8 m. Helomvending igjen, og når loggen viste trygg dybde satte vi kursen vestover før vi igjen satte kursen mot havnen. Etter noen forsøk, fant vi innseilingen og kom oss trygt tilbake til bryggen.

Da vi fortøyde i Grenå, var vi røde på nesen og varme i kinnene etter en deilig dag ute i finværet. Det skulle bli noen dager til vi så solen igjen.

Mandag ville Anette og Charlotte på Kattegatt senteret. Bjørn og jeg gikk opp til byen, en tur på 3 km. Det var noen regndråper i luften, men vi slapp å slå opp paraplyene. Sentrum var ikke stort, og etter et par timers shopping og en tur på bakeriet, gikk vi til biblioteket for å sjekke værmeldingen for de kommende dagene. Kraftig vind fra sydvest og regnbyger, lovet ikke godt.

Fredag blåste det fortsatt friskt, men nå hadde i alle fall vinden dreid mot nordvest.

Vi kastet loss, heiste seil og satte kursen sydover.

Ungene satt bleke og stille i cockpiten, og Kaisa så ut som om hun trodde hennes siste time var kommet, men ellers hadde vi det bra.

Etter en lang og slitsom dag på sjøen, seilte vi inn til Skødshoved i Århusbukten. Havnen var knøttliten, og i den kraftige vinden som tok tak i båten, var det vanskelig å manøvrere og få lagt til. Heldigvis var det mange hjelpsomme hender på land, så vi fikk fortøyd langsmed moloen. Vi bare håpet at vinden ville løye, så vi kunne komme oss ut fra moloen dagen etter.

Etter en lang og slitsom dag om bord, bestemte vi oss for at vi fortjente å spise ute.

Kroen, var gammel og slitt. Langbordene var plassert med utsikt over sjøen og hadde gule velurduker og hjemmelaget påskepynt. En trivelig middelaldrende dame hastet smilende mellom bordene.

Hun kom med menyen og lurte på om hunden vår var igjen i båten. Her var tydeligvis folk godt informert. Menyen var ikke stor, men for ungene var det ikke noe problem. De skulle ha pomfrittes, punktum. Og for førstegang i historien fikk Anette en porsjon som var så stor at hun ikke klarte å spise den opp.

Mandagen gjorde vi unna siste etappe til Egå marina, ryddet og vasket og kjørte opp til Hirtshals.

Vi var ikke særlig begeistret for å oppdage at fergen til Kristiansand var innstilt pga dårlig vær, men vi fikk i alle fall bukket oss om til fergen til Larvik.

Etter en natt med lite søvn, og en lang kjøretur fra Larvik til Kristiansand, var enda en påskeferie om bord i Waltzing Matilda over. 

Oppdatert 02.05.06 av Cecilie Simon Husebye