Fredag 22. juni kl. 16.00 kastet vi fortøyningene og satte kursen mot Læsø i Danmark.

Ombord var Bjørn og Cecilie, lettmatrosene Andreas og Anette, og skipshunden Kaisa. Marianne, som vanligvis også er å finne på mannskapslisten, skulle først mønstre på i Amsterdam 3 uker senere.

Med fin vind fra vest heiste vi seil, og da Kristiansand forsvant i det fjerne tørnet Bjørn og lettmatrosene inn.

Postafen hjelper ikke bare mot sjøsyke, ungene sovnet momentant. Kanskje burde jeg lurt en i Bjørn også, for det er helt ubegripelig at jeg skal sitte oppe halve natten å ha vakt, når Bjørn ved den minste lyd spretter opp for å se hva som er galt. Selv påstår han at han sover innimellom, men det tror jeg ikke noe på.

Etter hvert løyet vinden, og da det var tid for vaktskifte var seilene rullet inn og motoren startet.

Etter 22 timer i sjøen fortøyde vi båten i Østerby havn på Læsø, og da var både de to og spesielt den firbente glade over å få fast grunn under føttene igjen

Litt ut på kvelden fulgte vi strømmen av folk til et stort St. Hans bål som var bygget opp på stranden. Her var det liv og røre. En traktor hadde tilhengeren full av drikkevarer til små og store, mens en annen hadde et to-manns danseband bak. Og mens ungene hadde hoppekonkurranse i sanden, satt vi mellom sanddynene med en halvflaske rødvin og så solen gå ned bak horisonten.

Dagen etter hadde vi en rolig dag. Ungene ville se saltutvinningsanlegget, og vi leide sykler og dro av gårde. Det er spennende å se hvordan det salte vannet som hentes opp fra grunnen, etter en enkel fordampningsprosess sakte forandres til salt.

Allerede 05.00 mandag morgen dro vi fra Læsø, vi ville gjøre unna en lengre etappe. Vi stampet oss ut mot bølgene med vinden rett i baugen, vi klarte knapt nok 4 knop.

Jeg husket noe jeg leste i en spørrespalte i vinter.

”Vi skal kjøpe ny Bavaria 34, bør vi investere i en kraftigere motor, så vi lettere kommer oss av gårde i motvind og sjø?” sto det.

”Nei da, det er bare å heise seil og danse over bølgene”, var svaret fra en ivrig seiler.

Vi prøvde, og jo visst danser Waltzing Matilda – som en Husebye, det er best å passe tærne!

Det var bokstavelig talt til å bli kvalm av.

Da vi endelig kunne snu baugen mot syd stilnet vinden og der lå vi og duppet. Heldigvis frisknet det på igjen, så da vi 12 timer senere ankom Grenaa hadde vi seilt mesteparten av dagen.

På vei mot sommeren

Neste morgen heiste vi seil tidlig igjen og kursen ble satt mot Ballen på Samsø. Været var strålende, og vinterbleke kropper ble raskt rosa i det deilige sommerværet. Ungene sjekket stadig badetemperaturen som økte jo lenger syd vi kom, og da vi nærmet oss Samsø viste gradestokken 19°C. Og mens vi passerte en liten sandbanke full av seler og så på nisene som boltret seg like ved båten, satt ungene bakpå badeplattformen og plasket.

Etter at vi var trygt fortøyd i havnen, med en nydelig sandstrand 10 m fra båten var det endelig tid for sommerens første bad, herlig!

Morgenen etter våknet vi til nok en strålende dag. Vi spiste frokost og dro av sted for å leie sykler. Vi  fikk heldigvis leid de tre siste som var igjen, og med Anette på vår sammenleggbare sykkel var vi klare til å utforske øyen.  

Gjennom det bølgende landskapet bar det. Langs åkere med korn og grønnsaker. Beitende kuer og hester tok seg av og til tid til å se opp på turistene som glodde dumt tilbake.

I veikanten vokste det fullt av blomster og engene var fylt av røde valmuer.

Vi syklet gjennom den lille landsbyen Ørby med små hus langsmed smale gater.

Det var ikke lenge siden husene var eid av Brattingsborg slott . Kong Christian V hadde gitt Brattingsborg i gave til sin offisielle elskerinne (ikke prøv å forklare hva det er til en 8 åring), og hennes etterkommere eier fortsatt godset og de store landområdene omkring.

Hver tirsdag er det mulig og se slottsparken og museet med leketøy fra gamledager, og vi hadde tenkt å ta en titt. Vi kunne ikke forstå hvorfor porten inn var lukket og låst, ikke før familiens minste kunne fortelle at det ikke var tirsdag men onsdag. Ja, ja, sånn er det å ha ferie. Det var ikke annet å gjøre enn å sykle videre.

Veien tilbake til Ballen gikk via Tranebjerg, Samsøs ”hovedstad”. Der tok vi oss tid til å titte i butikker og handle litt.

Mellom Tranebjerg og Ballen syklet vi forbi flere gallerier, keramikkverksteder og et glassblåseri. Vi tok en tur inn i glassblåseriet, og ungene syntes det var spennende å se på glassblåserne som ut av en liten klump glødende glass laget grønnmønstrede vinglass.

Siste etappe rente vi nedover en lang slakk bakke. Plutselig bråstoppet Anette, og vi andre klarte med nød å neppe å unngå og kjøre inn i henne.

”Se på den rare kuen”, sa hun å pekte.

Vi andre var litt irriterte etter nestenulykken, men vi tittet da, og jovist var en av kuene rar. Midt i blant alle de vanlige kuene beitet det nemlig en lama.

                    Sykkeltur på Samsø