Sommeren-2001

Tyskland

Da vi seilte inn Kielfjorden var det riktig friskt (oppi 11 m/s hørte vi på værmeldingen senere), og vi seilte med rundt 7 knop. Foran oss var det tett av seilbåter og en evig strøm av lasteskip.

Det var ikke akkurat slik vi er vant til ut Vestegapet ved Kristiansand, og vi lurte på hvordan vi skulle manøvrere oss gjennom uten noen ulykker. Men det gikk helt greit, og vi var klar for vår første sluse.

Og vi var klar for vår første sluse.

Vel fortøyd i slusen ved utliggerne som beveger seg opp og ned med vannet, lurte vi på hva vi skulle gjøre. Vi fulgte nøye med svenskene bak oss, og da en av dem klatret i land, fulgte jeg etter. Vi måtte opp i slusetårnet til slusemesteren for å betale. Det kostet 32 mark (ca 130 kr) for vår 34 foter, og det var både for innslusing og utslusing i andre enden. Heldigvis hadde vi vekslet inn noen tyske mark på forhånd, for her tok de ikke betalingskort.

Vel ute av slusen møtte vi vårt andre problem. Her var tre etasjer med lyssignaler, og i hver etasje var det ulik lyssetting. Da var det kjekt å finne ut at boken om Europas kanaler lå trygt på kjøkkenbordet hjemme. Hjelp!

En forespørsel hos svenskene førte heller ikke frem, så hensynsfulle som vi er la vi oss etter dem på vår ferd gjennom kanalen.

Etter hvert fant vi ut at signalsystemet sannsynligvis er beregnet på de store fartøyene som trafikkerer kanalen, og ikke lystfartøyer.

I Kielkanalen, eller Nord-Ostesee-kanal som den egentlig heter, er det bare lov å legge til på angitte plasser. 20 km inn i kanalen er det en liten koselig avstikker hvor det er lov å kaste anker, og der tilbrakte vi vår første natt i Tyskland.

Kielkanalen er også idyll...

Dagen etter dro vi videre. Ved Borgstedt hadde vi tenkt å handle litt, spise og titte på byen. Vi fortøyde inne ved havnen og handlet en times tid før vi gikk tilbake til båten for å spise. Da vi passerte oppslagtavlen så vi et lite skilt med priser: 100 mark (ca 400 kr) pr døgn, 25 mark timen + 5 mark pr 10 min. For en blodpris! Vi bestemte oss for at vi ikke forsto tysk, klatret om bord i båten og dro. Det var synd vi ikke fikk sett oss mer rundt i Borgstedt, som så ut til å være en hyggelig by, men ikke til den prisen.

20 km før Brunsbuttel vider kanalen seg ut, og vi kastet anker for kvelden. Etter en bedre middag satt vi ute i det fine været med et glass vin og tittet på fiskene som stadig hoppet rundt båten og fiskerne på elvebredden som tålmodig ventet på å få en på kroken. Hele veien langs kanalen hadde vi sett dem, menn i alle aldere på den lille sammenleggbare stolen sin med en, to eller tre lange fiskestenger stikkende ut over kanalen. Ja, til og med 5 morgenen etter, da jeg var oppe et nødvendig ærend, satt det en fisker på land og ventet på napp. Senere så vi dem i alle kanalene vi besøkte, men aldri, aldri så vi noen som hadde fått fisk.

Cuxhaven var målet da vi forlot Kielkanalen. Nå møtte vi for første gang tidevannet, og vi hadde beregnet at hvis vi gikk ut med lavvannet ville vi få strømmen med oss. Tjo, hei hvor det gikk. Med opp mot 4 knop strøm i fartsretningen gjorde vi 10 knop, og kunne fortøye i seilerhavnen i Cuxhaven et par timer senere. Vi var litt spente på havneavgiften, etter vårt besøk i Borgstedt, men 22 mark (ca 90 kr) natten var det ikke noe å si på. Havnen ligger litt utenfor sentrum, men det er mulig å låne sykkel hvis man bare skal inn for å handle. Ellers var det greit å leie sykler for de som ønsket det. Vi bestemte oss for å bruke apostelens hester da vi dagen etter dro til sentrum. Etter å ha gått rundt i byen og gjort unna litt handling, bestemt vi oss for å spise hos slakteren midt i den travle gågaten. Bak slakteriet hadde han en liten blomstrende oase, skjermet fra støyen og maset i gågaten. Vi bestilte skinke meny, og den største skiven med skinke jeg noen gang har fått servert ble lagt på tallerkenen min. Som tilbehør var det stekte poteter blandet med bacon, så dette var desidert ikke plassen for folk som teller kalorier. Sammen med en kald pils på slakterens terrasse smakte det utsøkt.

Jeg hadde lovt ungene at vi skulle bade etter byturen. Det var bare det at jeg hadde glemt disse tre meterne som utgjør forskjellen mellom høyvann og lavvann. Og nå var det lavvann. Visst lå sandstranden der så fin og hvit, det var bare det at mellom den og vannet var det flere hundre meter med gjørme. Anette var rasende, for mamma hadde lovt, men selv ikke hennes sinne kunne få vannet tilbake, så badeturen måtte utsettes til senere.

05.00 torsdag morgen seilte vi ut av havnen og satte kursen mot Norderney.

Langs nordkysten av Tyskland og Nederland strekker det seg en rygg som med jevne mellomrom stikker opp av havet og danner øyer. En av disse øyene på tysk side er Norderney.

Langs stranden ligger hotellene, gamle ærverdige bygninger fra 1800 tallet som opprinnelig var kursteder. Norderney er en øy med kilometer på kilometer med sandstrender, tusenvis av kaniner, et utrolig rikt fugleliv, mengder av tyske turister, trange gater og et mylder av restauranter og spisesteder.

Havnesjefen kom og fortalte at nå måtte han finne frem det norske gjesteflagget, for vi var første norske båt i år. Når jeg legger til at det var 31°C i luften og 24°C i vannet, er det ikke til og undres over at det hele føltes litt eksotisk.

Etter middag pakket vi badetøyet og tok en tur på strandpromenaden. Folk så litt rart på oss, der vi på kvelden, ganske ensomt plasket rundt i vannet. Men pytt, pytt, her kjente vi ingen.

Kveldstur langs stranden

Hele lørdag formiddag tilbrakte vi på Nordre strand. Visst var det mange andre der, men med så mye strand å ta av, var det god plass allikevel.

Søndag var planen og seile på innsiden av øyene til Borkum for en kort stopp, og mandag seile videre en lang etappe utaskjærs til øyen Terschelling i Nederland. Siden store områder er tørre når det er lavvann, er man nødt til å planlegge seilasen nøye. Etter en samtale med havnemesteren om våre planer, så han på klokken og sa at hvis vi fortet oss kunne det henne vi ville nå helt frem…

Vi tenkte på seilbåten vi så da vi seilte inn til Norderney. Den hadde nesten nådd det, og lå fint på siden på tørt land og ventet på høyvann en 5-6 timer senere.

På Norderney hadde vi det utmerket, så vi bestemte oss for at vi heller ville bli en dag til.

Utpå kvelden blåste det kraftig opp, og værmeldingen for de neste dagene lød på regnbyger og mye vind. Vi endret planene, og bestemte oss for å seile til Delfzijl i Nederland og deretter bruke noen dager gjennom kanalene til Harlingen. Da håpet vi været hadde bedret seg, slik at vi kunne seile ut til Terschelling. Med hjelp fra havnemesteren staket vi ut kursen i kartet, og mandag morgen dro vi av gårde med høyvannet.

På denne etappen fikk kvistet løype en ny betydning. Deler av områdene vi seilte over er tørre ved lavvann, og i stedet for røde og grønne bøyer, er det stukket små trær og lange kvister ned i sanden for å markere leia. Det var nesten som en skitur i påskefjellet.

Oppdatert 17.10.01 av Cecilie Simon Husebye

SPONSORER

LUNDE BÅT

KRISTIANSAND

DYREKLINIKK

Vaksine-

klinikken