Havnemesteren kom syklende på sin gamle sykkel og det er ikke godt å si hvem av dem var eldst, men havnemesteren så ut som han hadde gått av med pensjon for lenge siden. Han kunne ikke et ord engelsk eller tysk, men han var svært snakkesalig. Vi skjønte ikke stort, men vi leverte ham 100 gylden til havneavgift. Da knakk han sammen i latter, og vi skjønte da i det minste at han ikke hadde vekslepenger.

Etter å ha fått 15 gylden, for deretter å holde en lang enetale vi ikke forsto, vinket han fornøyd farvel, og vi var klare for "de Brigantijn".

Og uten å røpe for mye, kan vi si at vi ikke ble skuffet…

Dagen etter ble det en kort etappe til Leeuwarden, hvor vi fortøyde langs kanalen som går langs parken midt i sentrum. Leeuwarden er distriktets hovedstad, og her var et vel av butikker som var oppe til 18.00, selv om det var lørdag.

Marianne som gallionsfigur på vei mot Leeuwarden

Søndag var vi tilbake på Dokkumer Ee, og denne gangen la vi til mellom broene ved Birdaard, en koselig liten by en times gange fra Dokkum. Egentlig er det bare lov til å ligge ved broene utenfor åpningstiden, men denne gangen fikk jeg overtalt Bjørn til en liten ulydighet. Her nøt vi solen, som endelig hadde bestemt seg for et lengre besøk, og ungene badet i kanalen når broene ikke var åpne.

Bading i kanalen ved Birdaard

Dagen etter var vi tilbake i Dokkum, og byen var like fortryllende som sist. Mange butikker, spesielt på småstedene, stenger 13.00 på lørdag og åpner ikke før på ettermiddagen på mandag. Sånn er det også i Dokkum, men da vi reiste videre senere på dagen hadde vi fått unnagjort det vi ønsket. På turen sydover hadde vi sett mange fine steder å legge til i Lauwersmeer, så planen var å finne oss en plass rett etter at vi hadde forlatt Dokkumer Ee. Det var dumt at så mange andre hadde tenkt på det samme. Det endte med at vi fortøyde ved Oostmarhoorn havn, og det eneste positive man kan si om stedet, er at man sover trygt der.

Vi trodde Lauwerzoog var en by, men da vi ankom tirsdag morgen oppdaget vi hvor feil vi hadde tatt. Her var det havn, sluse, fergekai, isfabrikk, et par restauranter og et "supermarket". Vi handlet det aller nødvendigste, og selv om vi fortsatt lever etter og ha spist kjøtt fra butikken, tviler jeg på om norske helsemyndigheter hadde godkjent stedet.

Da vi reiste fra Lauwerszoog fant vi vår perle. Vi så den innerst i bukten i det vi forlot havnen. Her var det brygge å fortøye til, gresslette, sykkelstier og gangstier, sandstrand og sol, sol, sol. Her ville vi bli. Med strålende vær og 24°C i vannet ble det mye bading, og innimellom all badingen drev ungene med fotball, fisking og andre aktiviteter, mens vi voksne bare slappet av. Etter tre praktfulle dager var vi nødt til å reise videre, og da vi fredag morgen ble sluset ut til havet og salt sjø igjen var det vemodig. Det var ikke bare kanalene vi tok farvel med, men også Nederland.

Alle ungene i Nederland hadde fiskenett, og Anette og Andreas fanget masse småfisk i sitt.