Sommeren-2001

Kanalene i Nederland

I Delfzijl ble vi sluset inn i Eemskanal, og en ny verden åpnet seg for oss.

Eemskanal er en av hovedårene i Friesland og alle broer og sluser var gratis. Her møtte vi for første gang disse lange frakteskipene som er så typiske for Nederland. Vi skulle se mange flere i løpet av turen.

Dette er små familiebedrifter, og hele familien er med.

I vinduene i kahytten henger blondegardinene, og nips og potteplanter krangler om plassen på karmen. Den inngjerdete lekeplassen foran styrhuset forteller at her er det smårollinger om bord, og akter står jolla og bilen, klare til å heises fra borde.

Fra Industriområdet rundt Delfzijl reiste vi inn i et stort landbruksområde med dyrket mark og beitende kuer. Her var det langt mellom husene. Hele veien mot Groeningen seilte vi gjennom en aspeallee som majestetisk vokste langs bredden. Sannsynligvis var den plantet for å skjerme mot vinden. De to siste broene før Groeningen stengte 20.00, og vi ankom 3 min for sent. Det var ikke annet å gjøre enn å fortøye Waltzing Matilda og overnatte i ingenmannsland.

Morgenen etter våknet vi 06.15 av nyttetrafikken som hadde begynt arbeidsdagen, og vi oppgav tilslutt sovingen og unnagjorde den siste etappen inn mot byen.

Gjennom Groeningen seiler man i kortesje, og siden første kortesje først startet klokken 09.00, bestemte jeg meg for å ta sykkelen og se om jeg kunne finne et bakeri, for vi var tomme for brød.

Det er vanskelig og konsentrere seg om butikker, når det er så utrolig mange flotte bygninger overalt. Men tilslutt fant jeg et bakeri som bugnet av ferske brød og nybakte kaker. "Dessverre", sa damen da jeg åpnet døren til butikken. "Vi åpner ikke før klokken 9".

Da var det bare å sykle tilbake til båten uten ferske bakervarer.

Jeg hadde ganske enkelt tenkt å følge kanalen tilbake til båten. Det er bare det at det ikke bare var en kanal!

Det er ingen overdrivelse å si at Bjørn ikke var særlig begeistret, da jeg svett og stressa ankom båten 5 min før kortesjen skulle starte.

Vel, vi var i hvert fall med som eneste norske båt i kortesjen på 25, som seilte gjennom Groeningen.

Det var en opplevelse helt utenom det vanlige. Tenk å seile oppover Karl Johansgate i Oslo. Det var slik vi følte det der vi seilte på trange kanaler, tvers gjennom sentrum av byen.

Da vi kom i utkanten av Groeningen traff vi for første gang de "fastboende" kanalbåtene. De lå fortøyd ved bredden, noen av dem utbygget på en slik måte at de aldri ville seile igjen, andre klare til å kaste loss hvis beboerne ønsket det.

Her var det blondegardiner i vinduene og bak potteplantene og nipset i vinduskarmen lå en doven katt og sov. Hver båt hadde sin egen hageflekk, en liten oase fylt med blomster.

Etter å ha passert 15 broer var det slutt på byen, og vi var ute på kanalen Riet Diep og landsbygden igjen.

Det ble en lang seilas gjennom et ensformig landskap, (ungene påsto senere at de fortsatt så kuer hver gang de lukket øynene), før vi seilte gjennom Lauwersmeer og ble sluset inn i Dokkumer Ee.

Dokkumer Ee er en liten, hyggelig kanal. Her seiler ikke nyttetrafikken, og i stedet for de fjernstyrte broene vi tidligere hadde vært i gjennom, blir slusene og broene betjent av brovakter.

Ved broene i Dokkumer Ee betaler man bropenger, og de blir samlet inn på en ytterst sjarmerende måte. Når man passerer broen slipper brovakten ned en tresko som henger i en fiskestang, og så er det bare å legge pengene i skoen. Vi skulle legge mange penger i tresko i løpet av turen. Bropengene varierer mellom 5 og 50 kroner (samleavgift for flere broer), og vi fant fort ut at det var lurt å ha en skål med småpenger stående klar.

Det er ikke godt å si om det var den lange dagsetappen, solen som tittet frem bak regntunge skyer, de sprøe tonene som spilte fra kirketårnet, alle kanalene med små hvitmalte broer, de skjeve små husene med blomstrende haver, eller fortøyningsplassen mellom de to vindmøllene. Dokkum var en by vi raskt forelsket oss i.

Om kvelden gikk vi rundt og bare tittet, og da vi etter en bytur dagen etter måtte reise videre, bestemte vi oss for at her måtte vi stoppe på tilbaketuren også.

Nok en lang etappe skulle unnagjøres og turen gikk videre gjennom de små landsbyene langs Dokkumer Ee. Her lå husene helt nede ved kanalen, og vi seilte bokstavelig talt gjennom hagene til folk. Etter å ha seilt gjennom sentrum av Leeuwarden, delte kanalen seg og vi fulgte Van Harinxma kanal mot Harlingen. Da vi ankom Franeker var broen stengt, så vi fortøyde langs kanalen for kvelden. Dagen etter gjorde vi unna den siste biten til Harlingen.

Visst merket vi at det regnet og blåste i kanalen, men vi ble allikevel overasket da vi kom til Harlingen og hørte at det var vind opp mot liten storm i Waddenzee. Langtidsvarselet var også dårlig, og vi måtte dessverre kansellere planen om å seile ut til øyen Terschelling. Kanskje var det omstendighetene som gjorde at Harlingen ikke appellerte til oss, men selv ungene ville heller seile en lang etappe tilbake til Leeuwarden og ned til Stavoren, enn å bli liggende værfast i Harlingen. Dermed gikk mesteparten av torsdagen med på kanalseilas igjen. Vi seilte tilbake til Leeuwarden og sørover langs Prinses Margrietkanal før vi kom til Sneekermeer og bestemte oss for å legge til for kvelden. Sneekermeer er en grunn innsjø med mange fortøyningsmuligheter, og vi la til ved seilforeningens øy Lytse Griene syd i Sneekermer. Der sendte ungene opp drage, spilte fotball og fikk ut litt oppsamlet energi. Dagen etter fulgte vi Prinses Margrietkanal videre sydover. Rett før innsjøen Koevorde tok vi inn på Johan Friso kanal mot Stavoren.

Stavoren var en liten hyggelig by, og vi la til langs kanalen ved sentrum. Da solen tittet frem for en hastig visitt, satte vi oss ned på en hyggelig uterestaurant og nøt været og noe godt og drikke.

Oppdatert 27.11.01 av Cecilie Simon Husebye