Sommeren-2000

Hele den siste uken hadde vi stresset livet av oss for å bli ferdige til å dra. Og på ettermiddagen torsdag 22. juni, samme dag som skolen sluttet, var vi endelig klare til å sette kursen mot Göteborg - trodde vi.

Vi hadde tenkt å tilbringe de neste 3 ukene langsmed svenskekysten.

Det første vi oppdaget da vi ankom båten med de siste forsyningene, var at vinduet i en av akterlugarene ikke var helt lukket.

Den siste uken hadde det vært et ufyselig vær med regn, regn og atter regn, og en anselig mengde av nedbøren hadde funnet veien ned i Mariannes lugar. Madrassen og sengetøy var søkk vått.

Første stopp ble derfor Grimstad, hvor vi feiret Sankthans og etter beste evne prøvde å få sengetøyet tørt.

Lørdag ettermiddag satte vi kursen mot øst, og da Grimstads skjærgård forsvant i horisonten, hadde både Marianne og Anette rukket å bli sjøsyke. Ikke at det blåste noe særlig, vi fikk ikke seilt lange stykket, før vi måtte rulle inn seilene og starte motoren. Men det var litt dønning, og båten rullet. Heldigvis hadde vi sjøsyketabletter ombord, og om de kanskje ikke hjalp så godt mot kvalmen, ble jentene helt utslått av dem. Begge sovnet tidlig, og vi verken så eller hørte noe mer fra dem før vi morgenen etter så kysten av Sverige i det fjerne.

Cecilie tok første vakt, og Bjørn skulle liksom sove. Havet hadde etter hvert stilnet helt, og den lille vinden vi hadde hatt tidligere på dagen hadde blåst et annet sted. Allikevel stolte han slett ikke på kona, og hver gang jeg foretok meg noe ombord, stakk hodet hans bekymret opp fra luken i forpiggen. Klokka 4.00 ga jeg opp. Hvis han ikke ville sove kunne vi likegodt bytte plass. Han overtok vakten, og jeg sovnet umiddelbart.

Vårt første stopp på svenskekysten var Hanö, et lite øysamfunn i skjærgården utenfor Göteborg. Der slappet vi av, men ungene kunne ikke fatte å begripe hvorfor vi skulle besøke en slik utpost. Dagen etter satte kursen mot Göta elv og Göteborg.

Lilla Bommen, ligger midt i Göteborg, og siden turistsesongen foreløpig var i sin spede begynnelse, fikk vi såvidt plass i havnen.

Været var tåket, og regnbygene var stadig på besøk. Ungene var dypt bekymret. Feriens høydepunk, besøket i fornøyelsesparken Liseberg, var truet.

Dagen etter så værutsiktene litt bedre ut, og etter litt frem og tilbake med sterkt press fra ungene, bestemte vi oss for å ta sjansen.

Liseberg var dyrt. Men selv om vi voksne ikke på noen måte syntes besøket var verdt utgiftene, var ungene av en helt annen oppfatning. De var storfornøyde med dagen, og da får man vel heller se gjennom fingrene med at en uforholdsmessig stor del av reisebudsjettet forsvant.

Dagen etter forlot vi Göteborg i det samme dårlige været som ved ankomsten, og satte kursen mot den blå himmelen vi så utmed kysten, langt der fremme. Bestemmelsesstedet var Marstrand.

Vi ankom Marstrand en knapp uke før "Swedish match race" skulle starte. Det passet oss bra, så fikk vi gjort oss ferdige med stedet før det store sirkuset begynte.

Her var mye historie, og spesielt var omvisningen på festningen morsom og interessant. Historien om Lasse-Maja og hans bedrifter falt i smak hos både store og små.

Da vi forlot stedet gjorde mer prominente gjester sin entre, og snart ville nok vår 34 foter bli betraktet som en seiljolle.

Neste stopp på ferden var Kjäringön, en virkelig sommerøy. Her var det totalt bilfritt.

I dag er de fleste husene bebodd av sommerturister, og alle restaurantene og de små butikkene ved havna bærer bud om et samfunn som lever av turisme. Allikevel var det fred og ro i de trange gatene som smøg seg gjennom klyngen av hus, og kattene vandret sorgløst rundt på øya. De gadd knapt nok ense Kaisa, som gjerne ville innlede nærmere bekjentskap med dem.

Kirkegården vitnet likevel om trangere tider, da livet her ute ved havgapet var hardt og brutalt.

Da vi var på besøk, opplevde vi for første gang orientering på en kirkegård. Ungene løp ivrig rundt med spørsmålsarkene sine, og svarene fant de på gravsteinene.

Under seil igjen, klarnet det endelig opp, og ungene koste seg bak på akterspeilet i det fine været.

Nå begynte vi å møte feriefolket, på vei sørover fra Østlandet, og da vi søndagen ankom Lysekil begynte det å bli trangt om plassene i gjestehavnen.

I Lysekil fikk vi endelig litt finvær, så vi kunne ta vår første badetur til stranden. Endelig slapp vi alle manetene som hadde gjort det umulig å bade tidligere, men varmt i vannet var det ikke.

Etter to dager i Lysekil, bestemte vi oss for å reise videre. Været var fortsatt bra, så selv om Bjørn var skeptisk, bestemte vi oss for å tilbringe en natt i uthavn. Først prøvde vi å legge til i en nydelig lagune, men der var det så langgrunt at vi måtte legge oss for anker et godt stykke utpå, og bruke jolle for å komme til land.

Det syntes ungene var for kjedelig, særlig fordi alle manetene gjorde det umulig å bade.

Så vi fant oss en liten øy , og koste oss med grilling og en liten tur på øyen. Selv om øyen var svært karrig, fant vi både markjordbær og små busker med villbringebær. Dessuten var det store steinrøyser, sannsynligvis gamle graver som det var spennende å utforske.

Om natten blåste det opp og vinden skiftet retning, og dermed lå vi ikke særlig godt lenger. Bjørn sov dårlig, og måtte opp flere ganger å sjekke fortøyningen. Morgenen etter fikk vi alle høre "Hva var det jeg sa ?", og så bar det av gårde til sikker havn igjen.

Neste stopp var Smögen. Det var trangt om plassene langs kaiene, som strakte seg langs hele sundet, men vi klarte å presse oss inn mellom to norske båter. Kanskje var plassen ledig fordi det var satt opp et ankring forbudt skilt på bryggen, men vi skjønte ikke hva det var godt for. Ikke før senere på kvelden da seilbåten på andre siden av sundet skulle dra opp ankeret sitt. På bunden var det en kabel, og ankeret hang svært godt fast. Stakkarene i seilbåten svettet og slet, mens vi andre fikk et par timer med underholdning, før de endelig kom løs.

Hvis man klarer å overse all turistifiseringen, er Smögen et fascinerende sted. Hus med frodige haver, og trange gater som vitnet om at husene ble bygd før bilenes tid. Koselig bebyggelse helt ned til havnen, som i tidligere tider sikkert har vært både trygg og lun.

Nå er bebyggelsen ved havnen overtatt av butikker og restauranter, og utelivet holder på ut i de små timer. Bjørn var så trøtt etter å ha vært oppe natten før, så han sovnet som en sten og sov godt natten igjennom. Men Cecilie hadde fått mer enn nok av Smögen etter en natt. Det er koselig å høre på folk som spiller gitar og synger på kvelden, men når de 5 om morgenen klamper på de samme melodiene for hundrede gang, er det nok.

Da vi våknet fredag morgenen, noen mer utvilt enn andre, var været skyet til igjen. Vi satte kursen mot Sotenkanalen.

Selv om været kunne vært bedre, var det hyggelig og bevege seg gjennom den smale kanalen i det frodige landskapet. På begge sider strakte åker og eng seg utover, og innimellom tittet kyrne dovent på båtturistene som dro forbi.

Alle feriebåtene gjorde at vi innimellom følte at vi seilte i kø, og i Sotenkanalen gjorde vi det virkelig. For første gang var vi nødt til å stoppe for rødt lys på vannet. En svingbro forbant begge sider av kanalen, og når bilene skulle over, ble broen svingt over kanalen, og båtene måtte vente.

Utover ettermiddagen blåste det opp, så vi bestemte oss for legge til i Fjällbacka for natten. Det var vi ikke alene om, men etter mye leting klarte vi å kapre en plass som ble ledig.

Dagen etter var været bedre, og etter noe påtrykk fra Cecilie bestemte vi oss igjen for å finne en uthavn for natten. Vi fant enkoselig liten øy rett vest for Otterön. Her lå vi fint bare ikke vinden kom rett nord. Snart fikk vi selskap av flere båter, bla en norsk båt med 3 jenter på Marianne, Andreas og Anettes alder ombord. Anette ble raskt venner med minstemann ombord, og de lekte og koste seg hele kvelden.

Om natten skyet det til og blåste opp, og vinden snudde naturligvis mot nord. Båten begynte å dreie av, og Bjørn spratt opp og forsvant på land. Da Cecilie stakk hodet opp av luken i forpiggen for å se hva som skjedde, var det fullt av mannfolk på land, som løp rundt i trusa og ordnet med fortøyninger. Bjørn var ikke fornøyd da han kom ombord. "Hva var det jeg sa?" spurte han surt, før han stakk et par iskalde ben inn til madammen. Han var ikke i bedre humør morgenen etter, siden han ikke hadde sovet noe særlig mer den natten, så etter en rask frokost var vi på vei mot trygg havn igjen. Ungene var begynt å gå lei av det dårlige været, så vi bestemte oss for å besøke Tanum. Der var det badeland/feriesenter som ungene besøkte flere ganger i løpet av de to dagene vi var der. Familien til Anettes nye venninne fra kvelden før kom også, og alle ungene hygget seg sammen.

Da vi kastet fortøyningen og satte kursen mot Koster, visste vi det var siste stopp før vi igjen satte baugen mot Norge. Vi hadde en flott seilas, og bestemte at vi igjen skulle legge oss i uthavn. Noen lærer aldri!

Kosterskjærgården er full av små øyer og skjær. Vi så noen master bak en av øyene, og bestemt oss for å forsøke der. Det var endel vind og urolig sjø, så det første stedet vi prøvde å legge til viste seg helt uegnet. Det var også det andre stedet vi forsøkte, en smal kile med fjell på den ene siden og et skjær på den andre. Det dumme var bare at da vi først hadde kommet inn, var det umulig å få manøvrert oss ut igjen. Vi satt fast som en kork i en vinflaske.

Det ble en urolig natt, særlig for Bjørn. Og på toppen av det hele var det ekstra lavt vann da vi våknet neste morgen, og kjølen var så vidt nedpå. Vi har hatt hyggeligere frokoster ombord. Vi klarte med nød og neppe å få trukket oss ut på dypere vann, og satte kursen mot Kyrkosund en hyggelig liten havn på Syd-Koster. På vei inn mot havnen, åpnet himmelens sluser seg, og før vi hadde fått lagt til, var vi søkk våte

Det klarnet raskt opp, og vi bestemte oss for å ta en titt på stedet. Da vi hadde gått en 20 min. tid viste det seg imidlertid at opphold av regn bare var midlertidig, og innen vi var kommet tilbake til båten var vi søkk våte igjen. Verst var det for Bjørn som ikke hadde flere tørre langbukser igjen, og kun støvler å gå i. Det hang klær til tørk i hele båten, men det var ganske hyggelig å sitte inne i varmen å se på regnet som pisket havet til skum utenfor. Tordenskrallene fikk båten til å riste og lynet kløyvde himmelen. Jeg tror aldri vi har sett et lignende uvær før.

Det var nesten litt rart da vi morgenen etter våknet opp til et nydelig vær, med solskinn fra en skyfri himmel. Dette var siste dag av ferien, og vi bestemte oss for å leie sykler og se øya.

Det ble en koselig dag med piknik på stranden, og bading for de som ikke er så frosne av seg.

En nydelig kveld ble tilbrakt på land med grillmat og vin, i selskap med hyggelige båtnaboer.

Dagen etter var ferien ugjendrivelig slutt, og etter en tidlig middag ombord, satte vi kursen mot Norge og Sandefjord. Nå gjenstod bare utpakking og vask av båten, før den skulle på 4 ukers utleie fra Sandefjord.

Oppdatert 14.10.01 av Cecilie Simon Husebye