Påsken-2000

Etter salg av vår gamle MAXI-95, var vi endelig klare til å hente hjem vår nyinnkjøpte BAVARIA 34. Båten hadde vi fått fraktet opp til Randers i Danmark, for klargjøring og ettermontering av utstyr.

Kaisa var plassert på kennel, og Marianne og Andreas var ekspedert med fly til USA. De ville heller reise rundt i Florida sammen med besteforeldrene sine, enn å seile sammen med oss i påsken.

Så nå var vi, Bjørn, Cecilie og Anette klare for en 2 ukers påskeferie i båten.

Klokken to natt til lørdag 15. april ankom vi vår nyinnkjøpte båt som lå klar i Randers , og det var deilig å komme om bord og køye.

På lørdag formiddag kastet vi fortøyningene for første gang, og satte kursen ut Randers fjord.

Da vi etter flere timer for motor kom til utløpet satte vi baugen sydover.

På MAXI'n hadde vi ikke rulleseil, så nå ventet vi spent på å prøve seilene. Vi hadde fin vind fra vest, og både storseil og genoa ble rullet ut. Vi skjønte med en gang hvor raskt og greit det var å kunne styre alt fra cockpit, og vi satte kursen mot Grenaa.

Etter hvert dreide vinden mot syd og vi fikk den rett i bauen. Vindhastigheten økte, bølgene ble større og Anette syntes ikke det var like gøy lenger. Da hun begynte å kaste opp, låret vi seilene, startet motoren og la kuren om mot Bønnerup. Det var da vi erfarte at vi burde prioritert en større motor. I motvind og bølger, stampet vi oss frem i 4 knop. Anette ville hjem.Heldigvis gir sjøsyke seg lett hos barn, og da vi hadde fortøyd i Bønnerup var Anette blitt helt frisk og lurte på hvor posen med lørdagsgodt var.

En hyggelig kar fra havnekontoret kom og lurte på om det passet å betale havneavgift.

- Jada, sa jeg. – Hva koster det?

- 20 kroner, svarte han på dansk, - og 10 kroner ekstra hvis dere skal koble dere på landstrøm.

- Hva? Jeg trodde jeg hørte feil. Det måtte da koste mer enn 30 kroner. Vel var vi utenfor høysesongen og ganske alene i gjestehavnen, men min erfaring er at prisene i Norge aldri er så lave. I hvert fall ikke på Sør- og Østlandet.

Han så overrasket på meg.

- Synes du det er for dyrt?

Jeg beroliget ham og forklarte at jeg syntes det var svært billig.

Vi koste oss med middag og en god vin om bord i båten, før vi tørnet inn etter en lang dag.

Søndagen seilte vi til Grenaa, hvor vi fortøyde ved siden av Kattegattsenteret.

Dagen etter skulle vi besøke senteret, før vi reiste videre til Ebeltoft. Anette hadde nemlig bestemt at hun ville se haiene.

Men da vi kom inn, var det aktivitetsavdelingen som fenget mest. Og det morsomste var å lage kjempestore såpebobler.

Da det nærmet seg lunchtid, og vi voksne ville gå, var hun slett ikke ferdig. Så vi satte oss i kafeteriaen med en kopp kaffe og så på folkelivet, mens hun løp rundt og lekte. Her erfarte vi noe, som vi opplevde flere ganger senere på reisen. I Danmark er det visst ingen spiseplikt i kafeteriaene. Familiene satte seg rundt bordene med medbrakt mat, her trengte man ikke å kjøpe mer enn man selv ville.

Tenk om det hadde vært mulig i Norge! Men hjemme er det dessverre om å gjøre å trekke mest mulig penger ut av folk.

Til slutt var vi nødt til å gå, selv om minsten protesterte. Vi ville gjerne nå frem til Ebeltoft før det ble mørkt.

Vi hadde egentlig tenkt oss et kort opphold i Ebeltoft, før vi skulle reise videre mot Århus, det planlagte vendepunktet.

I høysesongen vil jeg tro at gjestehavnen er stappfull av båter, for denne byen var virkelig koselig. Gamle, skjeve bygninger og smale brolagte gater ga byen charme. Ved kai lå seilskipet "Fregatten Jylland", og dagen etter var vi om bord og fikk vi et innblikk i hvordan det var å være om bord i et krigsskip i gamle dager.

Også i Ebeltoft hadde vi gjestehavnen nesten for oss selv. Jeg vet ikke om det egentlig var havneavgift utenfor høysesongen, men vi betalte i hvert fall ikke noe i de fem dagene vil lå der.

Og det var mye rart å se. Foruten å gå rundt i de gamle gatene og besøke "Fregatten Jylland", var vi ikke lenger unna Århus enn at vi kunne reise dit med buss. Vel tok "melkeruta" 1,5 timer hver vei, men Anette fikk besøkt tivoliet i Århus, reisens høydepunkt for en som aldri har vært på tivoli før.

Nå ble vi virkelig glade for at vi hadde tatt med Anettes sykkel på turen.

Vel var den tungvint å få opp og ned i båten og vanskelig å lagre under seilas, men vi fikk sett mye mer når hun kunne sykle mens vi gikk.

Fredag pakket vi sekken og dro på kombinert skattejakt og piknik til stranden. Anette syklet og vi voksne gikk. Da vi kom frem, hadde vi flere kilometer strand for oss selv.

Først gikk vi på skattejakt. Anette fant en hel pose med fine stener. De var i alle regnbuens farger, og vann og sand hadde slipt dem helt runde og glatte. Hun bestemte seg for å selge dem når hun kom hjem, for så fine som de var, måtte de være verdt en formue.

Man blir sulten av å være på skattejakt, så etterpå var det bare å pakke frem godsakene fra sekken og kose seg. Mat smaker alltid godt i det fri, og ferske rundstykker med godt pålegg, hvitvin til de voksne og bringebærbrus til Anette forsvant som dugg for solen.

Etterpå ble man så deilig og døsig der man lå i sanden med lukkede øyne og lot solen varme seg. Det var nesten som å ta sommeren på forskudd.

Tidlig søndag morgen dro vi fra Ebeltoft med kurs nordover mot Anholt. Vi passerte vindmølleparken på land, og der sto alle møllene stille. Det var blikk, og vi gikk for motor.

Foran oss lå tåken som en vegg ut mot Kattegatt, men vi regnet med at den ville løse seg opp utover morgenkvisten.

Da vi seg inn i tåkedisen, innbilte vi oss at den alt var lettere. Vi stilte inn kursen på GPS’n mot første merke, en stake midt i Kattegatt. Men etter hvert ble tåken tykkere, og til slutt var det ikke mer enn et par hundre meters sikt.

Dette var ikke gøy. For det første var det første gang vi seilte utelukkende på GPS, og for det andre seilte vi i en travel led. Du har ikke særlig gode muligheter hvis en lastebåt med hastighet på 20 knop kommer mot deg i slikt vær.

Da GPS’n viste at vi nærmet oss staken, tittet vi konsentrert ut i den grå massen som omgav oss, i håp om å se staken så vi i det minste visste hvor vi var. Og til vår store lettelse dukket staken opp rett forut. Vi stilte kursen mot Anholt. På et blunk forsvant staken bak oss, og vi var igjen inntullet i den grå grøten som omgav oss.

Da GPS’n viste 500 m igjen til Anholt, senket vi farten og begynte å stirre bekymret inn i tåken foran oss. Anholt er en liten øy i Kattegatt. Da GPSn’ viste 400 m igjen, og vi fortsatt ikke så antydning til øyen, var vi virkelig i tvil, og senket hastigheten ytterligere. Ca 300 m fra øya, formelig tårnet den seg opp foran oss. Øyen har sanddyner som danner små fjell, og da de plutselig dukket opp av tåkehavet så nærme, virket de enda større enn de i virkeligheten er. Vi hadde truffet øyen ca 300 m nord for innseilingen, og da vi endelig rundet moloen var vi glade for å være fremme.

Vel fortøyd dukket neste problem opp. Vi var blitt så godt vant til de danske bakeriene, med åpningstider både hverdager og helligdager, og så oppdaget vi plutselig at det var påskeaften, og på Anholt med noen få hundre innbyggere var alt stengt de neste par dagene. Total mangel på planlegging gjorde at vi nesten ikke hadde penger, knappe 100 kroner når vi skrapte sammen det vi fant, og her var det ingen minibank tilgjengelig. Kjøleboksen vår var nesten tom, og alt vi hadde igjen som lignet på brødmat var en pakke kjeks, 2 rundstykker og noen knekkebrød.

Nabobåten forbarmet seg over oss og overlot oss en liten pakke med gamle toast.

Vi pakket ut Anettes sykkel, og dro på leting etter noe spiselig på øyen. På campingplassen holdt de på å stenge etter påskeferien, men vi fikk lurt dem til å selge oss sin siste pakke kjeks. Langs med veien fant vi en koselig, liten kro som ble drevet av et hyggelig ektepar. De hadde en pakke baguetter i fryseren som vi kunne få kjøpe. Det passet bra, for da hadde vi akkurat penger nok til å hygge oss med hver vår pils og å kjøpe en cola til Anette.

Da vi returnerte til båten hadde vi alt sett mye av øyen.

Dagen etter regnet og blåste ganske mye, og bortsett fra en liten tur langs den endeløse stranden, slappet vi av i båten.

Tirsdag morgen stampet vi oss vestover fra Anholt i regnbyger og krapp sjø. Etter 1 time var vi endelig klar av grunnene og kunne snu nordover. Vi heiste seil, og sløret i god fart mot Læsø. Så stilnet vinden, og det var bare å starte motoren.

Heldigvis klarnet været, og da vi ankret opp i Vesterhavn etter 10 timer i sjøen, var det riktig vårlig i luften. Dagen etter var det nydelig vær, så vi voksne leide sykler, og så bar det i vei på oppdagelsesferd rundt på øyen.

Vi syklet forbi et skilt merket museum, og bestemte vi oss for å ta en avstikker. Her kunne vi se hvordan folk levde på Læsø i gamle dager. Men Anette syntes en hare, som hadde hoppet over veien rett foran henne tidligere på dagen, var mye mer spennende.

Vi syklet videre, og passerte en gård med salg av varer etter selvbetjeningsprinsippet ved grinden. Vi stoppet, tok en pakke egg og la de 10-kronen som eggene kostet i kassen på bordet. Anette var sjokkert. Vi kunne da ikke bare ta eggene uten å spørre! Og selv om vi forklarte at eggene sto der for at folk skulle kjøpe dem, var hun slett ikke overbevist.

Vi bestemte oss for å sykle til saltutvinnings anleggene før vi returnerte til båten. Dessverre kom vi for sent til siste omvisning, men det var interessant å gå rundt og titte allikevel.

Dagen etter seilte vi til Skagen, siste stopp på veien før vi skulle krysse Skagerrak.

Og nå kom virkelig finværet, 28 grader i skyggen og sol fra skyfri himmel.

Skagen har mye å se, og vi leide sykler og fartet rundt i området.

Vi hadde vår siste piknik på stranden, og Anette storkoste seg. Hun tok til og med årets første bad. Etter et par begivenhetsrike dager var vi klar til siste etappe.

Søndag morgen klokken 4.00, sa vi farvel til Danmark og satte kursen hjemover. Været var nydelig, og vi seilte ut av havnen mot en nydelig soloppgang. Vi følte oss ganske alene da Danmark forsvant bak horisonten, og eneste selskap var et par niser som lekte seg i nærheten. Etter en stund forsvant de også.

Under overfarten var det blikk stille, og vi var nødt til å gå for motor hele veien. 14 timer senere ankret vi stolte opp i hjemmehavnen.

Oppdatert 14.10.01 av Cecilie Simon Husebye