Givet - Verdun

27. juli krysset vi grensen til Frankrike og fortøyde i Givet. Her hadde vi en koselig middag ute sammen med Bjørns foreldre. Kvelden tilbrakte vi med et glass hvitvin sammen med et hyggelig pensjonert amerikansk par, som tilbrakte somrene ombord i sin kanalbåt på tur på de europeiske kanaler. 

Dagen etter seilte vi videre gjennom Ardennene. (Dette frodige landskapet med grønne, trekledte åser). Solen skinte fra skyfri himmel, og temperaturen nådde nye høyder. Ungene badet i kanalen (25 grader i vannet!) når anledningen bød seg. Jeg hadde sett nok av kadavre fra fisk og smådyr som drev forbi, til å ikke la meg friste til et avkjølende bad. Målet for dagen var Revin, og vi nådde nesten helt frem før slusene stengte. Ingen skade skjedd, vi fikk bare en overnatting i ingenmannsland igjen.

Dagen etter mønstret Bjørns far på for en kort prøvetur på kanalene, før Bjørns foreldre og søster startet på bilturen hjem. Avskjeden ble tårevåt, særlig fordi Kaisa skulle være med dem tilbake til Norge. Hun skal nå friste et regntungt liv i Bergen, til vi får henne i retur engang neste år. (Hun kunne vært med oss videre en god stund til, men da ville vi etter hvert fått problemer med noen av landene vi har tenkt å besøke.)

Det første vi så da vi tirsdag 30. juli ankom den fine, nybygde havnen i Charleville-Mezieres var en kjempediger vannrutsjebane. Temperaturer på 36 grader i skyggen dempet ikke ungenes entusiasme over synet. Gleden forsvant like fort som et glass kaldt øl i varmen. Anlegget var under utbygging, og dermed ikke åpnet enda. 

Dagen etter var like varm som de foregående, og vi bestemte oss for en rolig dag i byen. Marianne og Anette dro på shopping (nå skjønner vi hvorfor Marianne alltid er tom for penger), mens vi andre nøyde oss med å titte på byen. På ettermiddagen begynte det å regne. Det var en lettelse, for med regnet falt også temperaturen til skapelig sommer nivå.

Det var ikke mer å se i Sedan, så det var like godt å komme seg videre til Mouzon. Mouzon var en liten, hyggelig by som det var interessant og koselig og besøke. Husene var velholdt med små morsomme detaljer, parken var nydelig med et vel av blomster, og minnesmerket over byens falne var pyntet med franske flagg og blomster. 

Vi burde lære av franskmennene, for her er det ikke bare i festtalene man minnes dem som ga sitt liv for Frankrike. På hvert eneste lille sted vi har besøkt, har det vært minnesmerke over byens fallene de siste 130 år. Fra krigen i 1870-1871 (En krig hvor Frankrike tapte Alsace og deler av Lorraine til Tyskland), 1. verdenskrig (1914-1918), 2. verdenskrig (1939-1945) og andre konflikter i verden. Minnesmerkene er forskjellig utformet, men de er alltid nydelig holdt  med navnet til hver og en av de fallene inngravert. Minnesmerkene er et sted til ettertanke, et sted å hedre dem som falt og å vise respekt for dem som ble igjen. 

Lørdag nådde vi nesten frem til målet igjen. Slusen skulle i følge boken vår stenge kl. 18.15, men slusevokteren var øyensynlig ikke enig. Vi måtte legge til i ingenmannsland igjen, men denne gangen fikk vi problemer, for det var ingen steder som var dype nok for Waltzing Matilda. Vi ga opp å komme helt inn til til land, og la oss til ro i gjørmen en halv meter fra bredden. Det var jammen dumt at vannet sank 10-15 cm i løpet av natten, for da vi skulle videre neste morgen satt vi fast. Alle, unntatt Bjørn ble kastet i land (det skulle visstnok gjøre båten lettere!). Så dyttet vi så godt vi kunne, mens Bjørn kjørte frem og tilbake for å få vugget båten av grunn. Da vi endelig sklei av, var vi alle svette. Oss på land av all dyttingen, Bjørn av bekymring for giret. 

På ettermiddagen fortøyde vi midt i Verdun. Til nye opplevelser i en by med en historie ingen av oss kommer til å glemme. 

Oppdatert 09.08.02 av Cecilie Simon Husebye