Muiden - Namur

Vi ble sluset inn ved Muiden, seilte langs Amsterdam-Rijn kanal, hadde en kort visitt på elven Waal (som fosset av gårde med oss dansende etter) før vi entret Maas, som i det minste var langt roligere.

Stadig skulle vi gjennom sluser, som løftet oss høyere og høyere. De største slusene tok oss over 15 m opp i et jafs. Det verste med disse var Bjørn som stadig stresset oss andre opp, fordi vi ikke gjorde tingene på riktig måte (synonymt med hans måte). Alle som kjenner meg, vet at jeg gjør akkurat som jeg selv vil, det kostet oss en båtshake.

Slusen stenges før vannet slippes inn.	Før slusingen begynner er dybden 4,0 m
Etter noen minutter er vi oppe på neste nivå, og klare til å gå ut av slusen.	Etter slusingen viser dybden 15,4 m. Vi har blitt sluset 11,4 m opp.

Onsdag kom vi til Maastricht, etter kjedelig seilas langs ensformige elver og grå industriområder. I Maastricht mønstret Marianne på båten, og i noen dager skulle vi slå følge med Bjørns foreldre og søster, som hadde kjørt henne ned.

Maastricht var en hyggelig gammel by, som tross størrelsen hadde sin charme i behold. Her fant vi en salig blanding av gammelt og nytt hulter til bulter. Kirker fra middelalderen, med gravstener med inskripsjoner fra 1500-tallet sto vegg i vegg med nye moderne boligblokker.

Fra Maastricht krysset vi grensen til Belgia.

Middelalderkike til høyre og moderne boligkompleks til venstre. Annerledes men ganske charmerende.

Her møtte vi et nytt slusesystem. Ved grensen ble vi registrert, en byråkratisk affære som ikke ble lettere av at ingen snakket annet enn fransk. Jeg overleverte skipspapirene som ingen forstod, for det de kun var på norsk og engelsk. På første forsøk ble båten hetende Matilda, eier Bavaria, hjemmehavn Bavaria og land Portugal. Etter mye peking og forklaring ble dette rettet til: navn Matilda, eier Bjorn, hjemmehavn Bavaria og land Norge. Denne totalt bortkastete registreringen medførte at vi fikk et offisielt dokument, inneholdende gale opplysninger i ørten eksemplarer til den nette sum av 1,10 Euro (ca 10 NOK). Alle var fornøyde.

For hver sluse vi siden passerte sjekket slusevakten dokumentet og satte sitt stempel på siste side. Denne stemplingen var gratis, men etter en stund oppdaget vi at det var vanlig å gi driks, ca 50 cent.

Vi fortøyde langs kaien i Liege, nok en hyggelig gammel by, og benyttet resten av ettermiddagen til å vandre rundt i byen.

Dagen etter var vi underveis igjen. Denne dagen uten Andreas og Anette, som heller ville kjøre bil til Luxemburg med farmor, farfar og tante Tone. Første del av etappen gikk gjennom industriområder som tidligere var rike på kull og stål. Letingen etter malm hadde etterlatt stygge sår i naturen. Noen av fabrikkene var stengt og forfalt, andre var fortsatt i drift trass mangel på råstoff. Langs kanalene sto gamle nedslitte hus med avskallet murpuss og knuste vinduer. Noen var fraflyttet, i andre bodde det fortsatt folk. Det var grått og trist nå, mon tro hvordan det så ut her på 30- tallet, den gangen driften gikk for fullt og forurensningen lå tungt over landskapet?

Etter hvert begynte terrenget langs elven å forandre seg. Det flate landskapet ble mer bølget der elven slynget seg langs dalbunnen, og fjellsidene hevet seg frodig og grønne på hver side av oss. Nesten rundt hver sving dukket det opp et gammelt festningsverk, naturlig plassert inn i terrenget, til beskyttelse av elven og de små landsbyene langs den.

Vi stoppet i Namur, og gikk opp på det store festningsanlegget. Dessverre var alt stengt for dagen, så vi måtte nøye oss med å se det hele utenifra.

Utsikt over Mouse fra festningen i Namur.

Festningen i Namur.

Dinant med festningsanlegget som forsvarte byen.

Dagen etter reiste vi videre mot den franske grensen.

Oppdatert 02.08.02 av Cecilie Simon Husebye

SPONSORER

LUNDE BÅT

KRISTIANSAND

DYREKLINIKK

Vaksine-

klinikken